II.

Avreise fra Bodø torsdag kl. 11 midt på dagen, ankomst i Finneid halv 3; det var allerede mørkt ute, fordi det ikke er sol der oppe og det bare blir litt lyst fra 10 til 12. Familie Knudsen snakket bra tysk, mens alle andre kunne bare få ord på tysk og litt engelsk. I Finneid trodde jeg at reisen var slutt. Men det sies jo ofte at det beste er enda i vente. Det fulgte maken av en tur som jeg aldri har vært med på før og som jeg ønsker aldri å gjøre en gang til.

Vi hadde på frakk og nordmennene hadde på pelsverk da vi gikk fra skipet. Det feide en iskald vind fra sjøen som pisket oss med is og snø i ansiktene. På stranden sto 6 små, lave og naturligvis åpne sleder, hver med en liten tykkhodet hest i spenn; Hver av oss fikk 2 pelsstøvler som gikk til kneet hos damene og til låret hos herrene, så henholdsvis en veldig tykk ulve- eller bjørnepels, skaut, skjerf, pelsluer m.m. Vi så ut som selveste nordpolfarerne!

Det var 2 personer per slede med bagasje bak på. Slik dro vi ut i det mørke snølandskapet, som imidlertid ble vakkert opplyst av en klar stjernehimmel som bare få ganger ble skjult av snø og skyer. Vi kjørte nesten bestandig nede i dalen over den frosne isen, ved 30 kuldegrader som egentlig ikke virket så ille, slik vi var kledd i pels.

Kl. 6 så vi endelig lys og hus, og vår sjåfør som ikke forsto tysk (jeg satte sammen med Gertrud) sa «gå av!» Er dette Sulitjelma? For noen elendige trehytter? Nei, vi skulle bare bytte hestene!

Etter at vi fikk styrket og moret oss med Sherry i gjesterommet til gamle Mr. Smith fra Trondhjem, klatret vi på de nye sledene med de nye hestene som kom fra hytta for å plukke oss opp her. Gertrud og jeg fikk den beste sleden med herr Knudsens personlige kusk som snakket engelsk. Og foran sleden hadde han den beste hesten “Stella” som hadde hentet brudeparet noen dager før, og som sammen med “Mira” også skulle kjøre paret i statsekvipasjen til kirken på bryllupsdagen. Slik dro vi altså videre til tross for snø og is over de bratte fjellene til Sulitjelma, og vi var glade og muntre, mens nordmennene ble merkelig stille. Det gikk oppover og veien var tilsnødd, bare en sti. Vår forslede svaiet noen ganger på en skummel måte, og mens vi enda snakket om det, så veltet sleden vår i den bratte skråningen, slik at jeg fløy i en høy bue over Gertrud ned i snøen og ikke kunne bevege meg mer i mine pelsverk. Gertrud stakk med bena i sleden og hang hylende med overkroppen i snøen. Like under oss en vill fjellbekk!

Med hjelp av de andre kuskene fikk vi sleden opp igjen og dro videre med “Stella” og herr Knudsens personlige kusk! En halv time senere veltet sleden med fru Smith og tante Warloe (begge 55-60 år gamle). På det farligste stedet gikk nordmennene til fots i ca. 20 minutter, mens vi som ikke engang visste om faren forble i sledene. Det var herlig og utrolig vakkert, da vi endelig kjørte utfor den siste nedoverbakken i den kalde, stjerneklare natten i de ville fjellene, uten sti, den høye fjelltoppen på venstresiden og den dype kløften med fjellbekken til høyre, og foran oss et enormt snøfelt, den frosne innsjøen, sømmet av gruver og smeltehytter på begge sider. I en rask trav gikk det over isen i en halvtime og like før kl. 10 om kvelden stod vi foran huset til familie Knudsen, der Leo og Gudrun tok imot oss utenfor, familien inne i huset. 

Kl. 10 ble det kveldsmat og høytidelig mottak, senere punsj, grog, drikke Schmollis m.m. Herr Knudsen er danskfødt av en gammel slekt, med den stramme figuren av en ekte, robust nordlending; har opprettet gruver og smeltehytter, hus, skole, kirke, jernbane og skip m.m. og kalles med rett “Keiseren av Sulitjelma”.  Fru Knudsen, hans kjære kone som oppfyller alle ønskene som hun avleser fra øynene hans, er en trofast tysk husmor, skapt for mannens livlige natur og opptatt av hans og familiens vel.

Det var rørende å se med hvilken omsorg fru Knudsen stelte med oss gjestene, at hun aldri tenkte på seg selv, men alltid kun på gjestfriheten som hun trodde at hun måtte utøve ovenfor andre. Sigrid Knudsen, 23 år gammel, i 4 år kona til herr ingeniør Dyck, driftsleder for kobberstedet, er en høy og vakker kvinne med lyst hår som elsker sin 3-årige gutt som hadde krøller av det samme lyse håret mer enn alt annet i verden, engstelig, etter at 3 barn allerede hadde dødt. Valdis Knudsen, 19 år gammel, er selve motsetningen til Sigrid, mørkere i håret, litt sykelig, litt “Backfisch”, dvs. hun har vært i mange år borte hjemmefra (Herrenhut Christiania). Når hennes bein som måtte bli trukket på plass igjen i Christiania vil bli fullstendig helbredet igjen, og når hun får en mann som hennes fantasi drømmer daglig om, så kan hun en gang bli en lystig “Frau Doctor” resp. husmor.

William og Emil Knudsen er 2 tøffe gutter på 11 og 12 år som går på skolen i Bodø og som skal studere i Tyskland. – Nå til deg, din 21 år gamle, lysebrune Gudrun, med ditt litt rampete ansiktsuttrykk som alltid lar deg fremstå som smilende og morsom, slik du faktisk gjerne er, men som også kan være svært fornuftig og seriøs. Jeg tror at Gudrun hadde fått stryk i artium, men hun er en klok husmor og passer utmerket sammen med Leo, fordi hun kan ta imot hans munterhet, såvel som hun er væpnet mot hans seriøsitet med fornuft og visdom, og fordi hun er rede for å flytte som selvstendig kvinne inn i forholdene i Serbia, forhold som hun har lært og elsket i Norge.

Fredag og lørdag var 2 vakre dager der vi i «dolce far niente» bl.a. besøkte gruver, smeltehytter, skole, kirke, sykehus, verksteder, og i tillegg tok oss over med slede over innsjøen i ca. 20 minutter til fru Sigrid på Fagerlid. Knudsen’s Villa er på Furulund, like ved siden av tjenestemennenes kasino. Og der inne var gjesterommene for Leo så vel som for oss.

Familie Knudsen er veldig musikalsk. Han komponerer, alle jentene synger helt fantastisk, Valdis høres best ut i mine umusikalske ører. På lørdag, var det musikalsk prøve i kirken som er idyllisk beliggende på toppen av fjellet, etter at pastoren som hadde kommet utenfra hadde overprøvd og godkjent papirene til Leo i sin veldig enkle tjenestebolig, med Knudsen, Oberring, Anfindsen og meg tilstede.